Når du begynner med heroin, gjør du deg fri fra byrder du kanskje ikke var klar over at du hadde. For en kort periode kan det gi deg følelsen av frihet, det kan gjøre deg mer produktiv og mer åpen overfor andre mennesker. Du blir tilsynelatende i stand til å leve i presens. Men byrdene kommer ikke til å slippe taket. De vil bare slumre midlertidig. Før eller siden kommer de tilbake til overflaten, oftest i forsterket utgave. Du ser det hos agiterte junkies i seinstadiene; aldri er de i stand til å hvile.
Dette var hva livet ville kunne by henne, verken mer eller mindre. Dette var hva hun faktisk hadde utsikt til å oppnå. Det hun kontrollerte bort, var altså livet selv.
Livet som heroinen gir deg, er ikke mindre smertefullt, bare mindre dypt. Det er ikke mindre fylt av stress, bare mindre fullt av overraskelser. Heroin stopper nok tida, men den tar også fra deg all dybde og skjønnhet.
Heroin er best forståelig i retrospekt. Innenfra kan du ikke se hva heroinen egentlig gjør med deg. Den tilbyr nok trygghet og en illusjon om udødelighet. Men den frarøver deg likevel alle muligheter. Alle skal dø. Mens vi er her, bør vi leve,. Vi bør leve og det innebærer nettopp å akseptere tidens gang. Det innebærer å godta at livet lever, at vi eldes, at vi en gang kommer til å dø.
